Black Eagle

Som oppvarming til fredagens store premiere møttes en mindre gruppe feinsmeckere onsdag 25/8. På programmet stod nok en etterlengtet filmseanse i Adrians ånd.

Kvelden ble innledet med uformelt styremøte på nabolagets egen Cafe Abel. Etter å ha redegjort for den verste frustrasjonen over 68erkonspiratoriskrødvinsdrikkende, kunstfilm/norsk-film/nisseluelandetnorge-elskende kinopamper, ble det satt til livs et passe anstendig måltid i solsteika. Stemningen steg.

Deretter bar det til klubblokalene. Nytt for kvelden var quiz via spillplattformen wii. Skal bli interessant å se om dette innslaget er kommet for å bli.

Kveldens hovedrett var filmen Black Eagle (1988). Filmen er regissert av Eric Carson, selvsamme mann som begikk Octagon åtte år tidligere. I Black Eagle møter vi virvelvinden Jean Claude Van Damme, aka "the muscles from Brussels", ikke i hovedrollen som CIA-agenten Black Eagle, men som hans nådeløse motstander i KGB, Andrei.

Filmens handling utover dette er egentlig ikke så viktig.

Men en ting kan vi slå fast: navnet Van Damme har blitt kynisk brukt i markedsføringen av filmen. Derfor var det skuffende hvordan Van Damme/Andrei kun spilte en perifer rolle, og bare vekselvis fikk demonstrere sine supreme fighting skills (filmen ble sluppet samme år som Van Dammes Bloodsport - her finnes kanskje noe av forklaringen). Like fullt var det nok av anledninger for Van Damme til å gå ned i spagaten (en uunnværlig teknikk for å dukke unna harde slag og spark, dessuten både tøft, sundt, og fint som rekreasjon). Det tok heller ikke lange tiden før første CIA-agent lå ihjelslått tilbake på båtdekket, til filmpublikummets store begeistring - Octagons jentete veksling mellom sosialrealistisk dialog og plump vold var redusert til et fjernt minne.

Brutalt nok var det Octagon som skulle bli Black Eagles svøpe. I drøfting og utprøving av Filmklubben Adrians nye poengsystem (0-100) ble det nemlig påpekt at den ikke spesielt gode Octagon i sum hadde generert mer glede i publikum, og skulle en velge et gjensyn med en av disse to filmene ville det definitivt ikke bli Black Eagle.

Poengscoren endte slik:

Ola - 30
Øystein - 28
Andreas - 32
Kim - 30

Ut ifra disse tallene regnet Andreas seg fram til et snitt på 30 poengenheter for Black Eagle. Film vel overstått, Jean Claude og Kim inkludert i Adrian-familien og alle var skjønt enige om å ta en pause fra filmproduksjoner med Erik Carsons navn på plakaten.

Resten av kvelden ble brukt på fotballkamp, og diskusjon av klubbutvikling.

Og neste luke i Adrian-kalenderen er altså Expendables-premiere fredag. Sees!!!!!

Fredag 27.08.10: Ringen 6

Nå skjer det mye! Sent i går kveld la Oslo Kino ut premiereprogrammet for "The Expendables". Til alles store overraskelse har kinoledelsen valgt å IKKE sette opp filmen i stortsua, Colosseum 1?!

Hvilke politiske argumenter som ligger bak denne beslutningen kan man bare spekulere i. Sensuren er kun satt til 15 år, så det skulle neppe være noen sak å fylle opp de 978 setene. Kanskje har kinodirektør Geir Bergkastet latt sin personlige filmsmak overstyre åpenbare komersielle hensyn? (Et paradoks er at dette faktisk kan gi filmen en uventa touch av smal sjangerfilm for kjennere..)

Uansett hva som er årsaken er dette oppsiktsvekkende og under enhver kritikk, filmklubben Adrian forventer nå at saken settes på dagsorden av hovedstadens kulturjournalister og andre sterke meningsdannere.

Ettersom Colosseum 4 ikke ville kunne bli noe annet et et gedigent antiklimaks vedtok filmklubben i dag å gå for Ringens sal 4. Ringen kino er Oslos nyeste kinokompleks, lokalisert øst for Akerselva. Den er faktisk også Nordens første nybygde heldigitale kino.

Den store fordelen med Ringen er at den samme gode lyd- og bildeteknologien har blitt påspandert samtlige av de seks salene. Derfor er ikke sal 6 et stort skritt ned fra sal 1, tvert imot ryktes det at lyden i sal 6 skal være hakket vassere på grunn av den mindre romstørrelsen.

Vi har nå altså ristet av oss den umiddelbare skuffelsen over Colosseum/ Oslo Kino, og er glade for å kunne annonsere Adrians første kinoutflukt!


Program og praktisk info:

kl. 19.30: Oppmøte på Naboens pub, Toftes gate 30
kl. 20.20: Felles avgang mot Ringen
kl. 20.50: Filmopplevelsen starter i sal 6, rad 4

Kleskode: Skinnjakke og/ eller sort
Snop og snacks: Åpnes FØR filmen

Det er allerede få plasser igjen, så her gjelder det å kaste seg frampå!


 

Are you expendable?

Datoen vi alle har ventet på er nå bekreftet: Fredag 27. august braker det løs på kinoer landet rundt, og for vår del selvsagt i selve storstua, Colosseum!

Jeg vil ikke bruke hverken mer tid eller bloggplass på å argumentere for hvorfor nettopp DU skal:
1. Sette alarm på mobilen din kl. 09.00 hver dag denne uka: "Husk å sjekke oslokino.no"
2. Sjekke oslokino.no hver dag kl. 09.00
3. Reservere maks antall billetter så fort de er gjort tilgjengelige

Oppdatering kl. 16.28: Thomas hos Oslo Kino informerer om at mer info og billettbestilling til premieren legges ut i løpet av kvelden!

Dette blir et rotterace, en knallhard kamp med andre filmelskere for å sikre oss gode plasser til årets happening. Her må alle bidra om det skal bli en lykkelig utgang!

Vi sees på fredag, eller så sees vi kanskje ikke igjen.

Filmklubben Adrian uke 33 og 34 (eller: confession of an ølhund)

Film for uke 33 har ikke blitt annonsert. Av flere årsaker.

For det første har det, grunnet ferieavvikling, utbytting, fotballrunde m.m., vært usikkerhet knyttet til dato og gjennomføring.

Dato og filmvalg har også vært betinget av noen sene (men gode!) postleveranser (noe vi vil komme tilbake til).

På tross av at film for uke 33 ikke har vært annonsert, har det likevel versert rykter i korridorene. Ryktene sa "Black Eagle". "Dagen er fredag!", hvisket de ivrigste.

Men selv med en utholdende gjeng ildsjeler, boblende entusiastiske, klare til dyst, klarte undertegnede å fucke det opp. På vei hjem fra jobb, en hjemvei som går over campus på Blindern, klarte Øystein å gå seg bort i et stort telt med høy musikk og kaldt øl i prisklassen norsk moderat til billig (litt som i Lillestrøm).

Jeg legger meg flat.

Så de gode nyhetene:

For over en uke siden ble det avlagt blodsed på å bestille filmeposene Rocky, Rambo, og Predator/Predator vs. Alien. Leveransene burde nå være godt på vei (så sant ingen har fart med løsaktig snakk?), og skulle således tikke inn any day nå!

Derfor, om alt går etter planen, filmkveld på onsdag uke 34, altså første kapittel i et enda ikke spesifisert episk flerfilmsverk. Nærmere info kommer, når brikkene faller på plass. Passer bra for alle? Vil du være med, men ganske sikker på at du ikke blir invitert? Det er lov å prøve! Ta kontakt.

Tilleggsopplysning:

Siden Partylars ikke var med når vi avtalte å bestille godsakene, må han selv ta ansvar for å bestille en actionfylt partypack som ikke allerede er bestilt, fortrinnsvis samtlige Conan-filmer (og gjerne Red Sonja).

Goooooooooooooooood helg :) :) :) :)

Gode samtaler med Chuck

Tittel: The Octagon

Regi: Eric Karson

Produksjonsår: 1980

Spilletid: 100 min.

I rollene: Chuck Norris, Karen Carlson, Lee Van Cleef m.fl.

 
Det var relativt høye forventninger da filmklubben inviterte til høstens første Chuck Norris-visning. Ikke så rart egentlig, når det norske DVD-coveret stolt kunne annonsere: "Chuck Norris' største suksess noensinne!", og på baksiden: "Actionfilmenes Actionfilm!".

I etterpåklokskapens navn kunne en innvende at det aldri er lurt å stole blindt på videodistributørens egenreklame, og at en score på bare 4,7/10 på IMDb.com burde fått noen varsellamper til å blinke. Vel, som Carol Bagdasarians karakter Aura så treffende sier det, i en av filmens mange gode dialoger: "Visste man alt når man ble født, hadde man ikke trengt å bli voksen." Det handler om å leve livet på godt og vondt, og gjøre sine egne erfaringer.

Filmens handling kan grovt oppsummeres slik:
Den tidligere kampsporteksperten Scott James (Chuck Norris) drar på ballettforestilling med noen kompiser, her får han et godt øye til danseren Nancy (Kim Lankford) og ber henne med på middag. Etter å ha utvekslet sjekkelinjer som "Er det tequilaen eller saltet som gjør at jeg ikke må spy?" bærer det hjem til Nancy, som bor hos foreldrene sine. Her havner de i et bakholdsangrep fra en gruppe ninjaer. Nancy blir drept, og det viser seg også at hele familien hennes ligger strødd rundt i huset.

En av Scotts mange indre samtaler som vi får ta del i.

Vår helt mister selvsagt ikke fatningen av dette, og saken nevnes knapt resten av filmen. Men det er allikevel noe som plager han: Hvordan kan ninjaer stå bak? Det er nemlig bare to mennesker igjen i verden som kan den eldgamle kunsten: Scott og hans (asiatiske) bror Seikura. Her introduseres også det som i making of-dokumentaren blir omtalt som et revolusjonerende filmatisk virkemiddel: Echoplex, en ekkoeffekt som i kombinasjon med voiceover gir oss et innblikk inn i Scotts innerste tanker. Gjennom resten av filmen får vi dermed til enhver tid vite hvordan Scott oppsummerer det som skjer rundt han. 

Det viser seg selvsagt at det er Scotts utstøtte bror Seikura som lurer i kulissene. Han har blitt en del av den mystiske organisasjonen The Octagon. Her trener han opp ninjaer til å utføre verdensomspennende terror (!), fra en base i Sør-Amerika. Etter en rask vurdering innser Scott at han må finne og drepe broren. Men før konfrontasjonen kan finne sted skal Scott snakke med damer, og det blir mange lange og gode samtaler.

Mange av samtalene foregår mellom Scott og Justine.

Anslagsvis 70% av filmen består av dialog, litt uvanlig til 80-talls actionfilm å være men dette er en film som bryter mange konvensjoner. I dokumentaren etter filmen lærte vi at manusforfatteren som hadde ansvar for mesteparten av replikkene var en dame (Leigh Chapman), uvanlig i den mannsdominerte actionbransjen. Det er kanskje derfor det brukes såpass mye tid på å utforske relasjonene mellom mann og kvinne, og den hardbarkede mannlige helten må tåle å dele sine innerste følelser med oss. Det er imidlertid ikke utelukkende et fremskritt at actionsjangerens litt snevre rammer utvides. Det tar nemlig bort mye tid fra det mange av oss ser på som det aller viktigste i denne typen filmer: ACTION!

En god samtale gir trygghet, en forutsetning for intimitet.

Det er heller ikke alltid så lett å henge med i svingene når snakketøyet går varmt mellom Scott og de ulike damene som sjekker han opp. Alle har de en eller annen tilknytting til The Octagon, men hvordan og hvorfor er mer diffust.


Når flere i publikum begynte å bli rastløse etter bare 60 minutters spilletid handlet det ikke bare om den tunge dialogen. Vi satt nemlig alle og ventet på det store salgsargumentet for filmen: Den 13. beste kampscenen gjennom alle tider! (i følge Fighting Stars Magazine). Ingen visste når denne skulle komme, og flere var redde for at den allerede hadde forbigått i stillhet. Det skulle vise seg at den omtalte scenen ble spart helt til filmens siste minutter, nemlig oppgjøret mellom Scott og broren Seikura. Denne må nok dessverre sies å være litt av et antiklimaks, og ikke engang filmens beste kampscene.

Scott tar det endelige oppgjøret med broren, det er fort gjort.

Det kan synes feil å dømme denne filmen kun ut ifra den ytre handlingen, ettersom den introduserer så mange revolusjonerende virkemidler. Å få et innblikk inn i selveste Chuck Norris' "stream of consciousness", og ikke minst høre hans mange gode sjekkelinjer, vil for noen være verdt filmen i seg selv. Men de av oss som var sultne på "Actionfilmenes Actionfilm" gikk nok bare halvveis mette hjem fra Ullevål i kveld.




Dommen

• Lars: Syntes det ble for mye vas og prat, og var heller ikke fornøyd med den omtalte slossescenen. Terningkast 2.
• Andreas: Hadde ingen forventninger, men kjedet seg allikevel i 104 minutter. Terningkast 2.
• Ola: Syntes også det var drøyt å bruke 3/4 av filmen på dialog, men var samtidig imponert over store deler av denne dialogen. Mange gode sitater, og en film som viser flere sider ved Chuck Norris. Terningkast 3.
• Magnus: Syntes den fungerte bra som komedie, og poengterte at det var god stemning blant publikum under hele filmen. Terningkast 4.
• Øystein: Følte det hele ble for langdrygt denne gangen. Terningkast 2.

Sammenlagt endte The Octagon altså opp med en karakter på 2,6, og plasserer seg dermed midt i mellom Red Scorpion og Death Race 2000.

Nytt av uken: Adrian-quizen
Som annonsert ble det for første gang arrangert filmquiz i forkant av ukens film. Denne gangen var det Øystein som hadde forberedt 14 gode spørsmål fra The Octagon. Spørsmålene variert i vanskelighetsgrad, fra "Hva er "The Octagon" i filmen "The Octagon"?" til "Hva er egentlig en "octagon"?". Blant deltagerne var det tre personer som tydeligvis hadde forberedt seg bedre enn andre. Andreas, Ola og Magnus endte alle opp med fem poeng, representert ved fem kuler av Filmsjokoladen M. Filmklubben Adrian gratulerer, og oppfordrer alle til å lese seg skikkelig opp før neste quiz!

ps. Quizen vil bli vurdert lagt ut i sin helhet, med mulighet for de som svarer rett på alle til å delta på en av filkmklubbens høstvisninger.

Følg med for info om neste ukes film, det ryktes at det brygger opp til en skikkelig blockbuster!

Trailer: The Octagon (1980)

Film uke 32: Octagon

Suksessen ruller videre! Førstkommende torsdag er det igjen tid for klubb. Ukens film blir Eric Karsons actionthriller Octagon (1980).

Eric Karson er blant annet kjent for sine bidrag i filmer som Black Eagle (1988) og Lionheart (1990), filmer som Filmklubben Adrian ganske sikkert vil komme tilbake til. I Octagon introduserer han oss for den hardtslående ninjadødaren Scott James, spilt av Carlos Ray "Chuck" Norris.

De fleste kjenner nok Chuck Norris med Ranger Cordell Walker. Men Chuck Norris er også skaperen av kampsporten Chun Kuk Do (en hybrid av Tang Soo Do og et lass med andre kampsporter). Og, o'lykke, i Octagon vil det faktisk bli mulighet til å bivåne Chuck i full utfoldelse, i en legendarisk kampscene visstnok rangert som nummer 13 på Fighting Stars Magazines liste over tidenes råeste (skal vi tro IMDB). Vi gleder oss!

Oppmøte kl. 18, Ullevaal. Det blir arrangert Octagon-Quiz før visningen, så sørg for å ha faktaene på plass.

Pangstart!

Endelig, onsdag 4. august var alt omsider klart for den offisiell åpningen av Filmklubben Adrian. Og for en åpning! Etter rendez vous, filmprat og hyggelig handel på Råkk & Rålls, gikk turen til Adrians klubblokaler på Ullevaal. Her kunne founding fathers Ola og Øystein stolt ønske Partylars velkommen som nyeste tilskudd på Adrians eksklusive medlemsstamme.


Ukens film: Red Scorpion

Valg av åpningsfilm gikk pent for seg. Etter en kort runde landet komiteen på Joseph Zitos hardtslående klassiker Red Scorpion (1989), blant kjennere regnet som en av Dolph Lundgrens mest minneverdige hovedroller (om enn tangert av Universal Soldier? Følg med utover høsten!).
I Red Scorpion portretterer Dolph den sovjetiske drapsmaskinen Nikolai, som etter en mislykket militæroperasjon mot afrikanske opprørere selv får føle kommunismens vrede på kroppen. Sterkt nedkjørt, og med de afrikanske frihetskjempernes humanisme friskt i minne, rømmer Nikolai inn i ørkenen. Dette blir starten på en vandring gjennom buskmennenes land der Nikolai blir tvunget til å forholde seg til de grelle kontrastene mellom de innfødtes fredelige levevis og kommunistenes nådeløse fremferd mot sivilbefolkningen. Således foregår også reisen på et mentalt plan, der Nikolai konfronteres med sin fortid som lydig redskap for ondskapens regime.

Komplekse greier, med andre ord. Og visuelt sterkt. Heldigvis munner det hele ut i en dødelig showdown. Al White gjør for øvrig en sterk prestasjon som den naive opprøreren Kalunda. Så overbevisende var han, at vi (jeg?) tok ham for Samuel L. Jackson. Beste birolle går likevel til M. Emmett Walsh, som agerer brautende og konstant bannende amerikansk frilansjournalist:

As a matter of fact, in America, an american can swear whenever, wherever, however much he or she fuckin' well pleases! It's a little something we call freedom of speech, which I'm sure you russians aren't real familiar with!

Kostelig.

Etter rulleteksten var tiden inne for refleksjon og kommentarer. Lars var sånn tålelig fornøyd, men syntes filmens midtparti med Nikolai hos buskmennene ble i lengste laget. Filmen holdt dermed kun til en firer på terningen.

Undertegnede var noe mer entusiastisk. Bak en actionfylt ytre handling lurte en kompleks narrativ struktur, og filmen maktet således både å problematisere brennbare geopolitiske stridsspørsmål (nord-sør, øst-vest, you name it...), og evigaktuelle, universelle temaer som rett-galt, krig og vennskap, lojalitet, og individets frihet. Terningen vippet mot fem, men endte på fire øyne, for forhåpentligvis ikke å sprenge skalaen utover høsten.

Ola sa seg enig i mye av det som ble sagt, men mente karakteren Nikolais utvikling fra superslem maniac til bløthjertet samaritan (se bilde) hverken tjente filmens ytre handling, eller karakterens troverdighet. Som eksempel på hvor gærent det kan gå trakk Ola fram det famøse sjangerbruddet der Dolph leier rundt på, eller blir leiet rundt på av en buskmann under filmens allerede omtalte midtparti. Men på tross av liberale over- og undertoner var det nok av gode scener en klassiker verdig. Også Ola endte dermed opp med å trille en firer.


Ukens kuriositet: Death Race 2000

Filmklubben Adrian er i utgangspunktet tuftet på en grunnmodell med en film i uka. I anledning åpningskvelden tok vi oss likevel råd til en ekstra kuriositet, en bonusfilm, i form av Paul Bartels kulthit Death Race 2000 (1975). Mest interessant for Adrians skare er selvsagt Sylvester Stallones opptreden som den psykopatiske racerbilsjåføren Machine Gun Joe Viterbo. Vi merker oss også Death Race 2000's direkte innflytelse på dataspillet Carmageddon, for de som husker det.

Undertegnede oppfattet Death Race 2000 som en uforenlig kombinasjon av usmakelig farse og klassisk must-see-film. Den forsøker sikkert hardt å kritisere egen samtid, men er vel i dag selv et symptom på denne tida, et eksempel på 70-tallets gode intensjoner på ville veier.

Jeg vil ikke her begi meg ut på noe handlingsreferat. Som Ola korrekt påpekte: På tross av at filmen hadde alt, var det umulig å fange noen helhet. Man ble i stedet sittende igjen med et knippe fantastiske enkeltscener.

Lars' kommentar uttrykte i grunnen det vi alle følte:

Lars: Denne filmen skylder meg 79 minutter av livet mitt.

Ola: Varte den ikke lenger?


Terningkast en fra samtlige.


Kommende arrangementer:

Klubbkveld for uke 32: torsdag kl.18:00, Ullevaal.

Naturlige saker på agendaen vil være høstens filmprogram, regnskap, medlemsproblematikk, støttemedlemmer, møtetider- og lokaler, potetgullpatrulje, utforming av logo, trykk av t-skjorter, blogg, digitalkamera og personvern, innkjøp, nedsettelse av komiteer for helloween og julespesial og osv. Andre forslag til saker kan postes i kommentarfeltet.

Film for uke 32 er nå klar, og vil bli offentliggjort en av de nærmeste dagene.

Quiz-master uke 32 er Øystein. Det anbefales å lese seg opp. Relevant kildemateriell for aktuell trivia kommer. Kanskje.

Andreas er bekreftet som mulig gjest. Andreas ønskes hjertelig velkommen, og oppfordres til å møte. Adrian gir ikke second chances.

Lars' søknad om admin-status er midlertidig avslått. Han oppfordres til å søke på nytt etter å ha demonstrert vilje og evne til gjentatt oppmøte og bidrag, samt å ha vært gjennom minst en tetralogi i løpet av Adrians høstprogram.

Ønsker også du å bli medlem av filmklubben Adrian? Kan du dokumentere en brennende interesse for god film? Ta kontakt.

Åpning av filmklubben Adrian!

Det er en glede å kunne invitere til stiftelsesmøte og premiere for den nye filmklubben "Adrian". Oppmøte i klubbens lokaler på Ullevål Hageby kl. 18.00, onsdag 4. august 2010.

Onsdag er inntil videre fast filmdag, det blir altså ukentlige visninger.
Premierefilmen vedtas ved simpelt flertall blant de oppmøtte medlemmene.