Hamburg: Fight from the heart

 November 2012 ...

En historisk aften

Førstkommende torsdag bør være en merkedag for både filmentusiaster og filmelskere. Da disker nemlig Det Kongelige Norske Statlige Kringkastingsorkesteret (også kalt KORK) opp med en festforestilling av de sjeldne. En hel aften er satt av til å hylle musikken til en av filmmusikkens mesterregissører, nemlig Jerry Goldsmith.

Det er neppe nødvendig å nevne meritter som Total Recall, Alien, Star Trek og ikke minst First Blood og Rambo III. Alle udødliggjort av Goldsmiths episke toner.

Billetter til Filmklubbens faste medlemmer er selvsagt reservert, men det ryktes at Billettservice fortsatt har igjen noen særdeles rimelige billetter for både voksne og studenter.

Kanskje vi sees?

Månedens profil: Steven Frederic Seagal. Part I

Mitt utgangspunkt er personlig.

"Steven Seagal" [/sɨˈɡɑːl/]. Så mye mer enn bare et navn. Ordlyden alene maner frem ideer om personlig integritet, jerndisiplin og verdien av knallhard jobbing, samt den uforbeholdne, betingelsesløse kjærligheten som fyller universet og omgir oss alle. Og, selvsagt, tidlig 90-talls action, med alt det måtte innebære av bruddskader på rygghvirvler, nakke og annen knekking av kropp.

90-tallet var en utsatt tid for fanebærere av kompromissløs action. Omsider måtte vel også mr. Steven Seagal bli innhentet av tidsånden. Jeg vet av erfaring av Stevens navn har blitt omtalt med tildels ironisk snert, både av representanter for den gjengse anmelderstand, og i visse lag av den såkalte allmuen. Faktisk har jeg ironisert over fyren sjøl! Dette var før Filmklubben Adrian tvang meg ned foran TV'en for en objektiv vurdering av utvalgte filmskatter. I dag er jeg en omvendt mann. Og Steven Seagals navn skal renvaskes.

Hvordan griper man an en multikunstner av Stevens kaliber? Actionskuespiller, regissør, filmprodusent, forfatter, kampsportlegende, musiker, mystiker, energidrikkgrunder, deputy sheriff, miljøforkjemper, dyreverner, showbiz' kanskje største filantrop de siste tyve år... Listen er uuttømmelig, Seagalogien spenner over et enormt bredt felt. Her får vi bare starte i et hjørne, og jeg velger meg musikken, noe jeg vet står Stevens hjerte svært, svært nær.

Det hele startet...
...muligens i Detroit, Michigan. Det var angivelig her Steven Seagal først kom i kontakt med bluesen, via førstehånds erfaring med noen av sjangerens virkelig store legender. Dette er ihvertfall en gjennomgående påstand i intervjuer Steven selv har gitt, selv om det ikke samsvarer helt med opplysningene om at han gikk på high school i California. Tolv år gammel fikk Steven ihvertfall sin første gitar, og derfra var det ingen vei tilbake.

Fløyelsrøsten
Med årene skulle Seagal utmerke seg på en rekke områder. Men det var altså først i 2005 at den første plata kom, Songs from the Crystal Cave. Mye kan sies om denne plata, og reaksjonene har vært delte. Det er i og for seg forståelig at folk reagerer på denne utradisjonelle potpurrien av sjangre og uttrykksformer. Men så er det jo heller ikke typisk Steven å være tradisjonell, han har alltid varda si eiga veg.

Selv ble jeg slått i bakken av den smøremyke stemmen i åpningslåta Girl it's all right. Og et kjapt søk på internettet viser at jeg er langt fra alene:

"I rushed home, changed into my athletic gear and utility belt and immediately began doing pushups. It was like I was a man possesed. I didn't know it at the time, but this CD harnessed the work ethic, the martial arts prowess and, above all, the stunning handsomness and fashion sense of Steven Seagal into one small package. All that I had to do was press play and I was transformed into the essence of Casey Ryback, ex-navy seal, counter-terrorist expert and environmental mercenary."

"To the sounds of Mr.Seagal I was able to shed my weight and began taking daily showers. I now entertain several women per week, sometimes even several per day. I am making over $5000 a week stuffing envelopes from home. My life has become full of many smiles a day, and I look forward to each day with more anticipation than the last. I owe it all to the inspiring and electrifying work being done each and every day by Steven Seagal."

"I too was in a similar position. I was addicted to heroin when I heard this CD for the first time. It inspired me not only to clean-up, but also to break my drug dealer's legs! I'm a changed man as a result of Steven Seagal's brillant musicianship. To quote The Man himself, "Girl, it's alright." So heavy!"

Selvsagt finnes det også nok av mer balanserte, ja sågar kritiske, anmeldelser der ute. Bare å lete! Songs from the Crystal Cave ble for øvrig aldri sluppet på det amerikanske markedet. Albumet fikk likevel en del oppmerksomhet som følge av at Conan O'Brien anbefalte den på showet sitt. Og plata var visstnok en bestselger på ikke videre spesifiserte "europeiske markeder", skal vi tro Seagals egen hjemmeside. Tror aldri den nådde Norge?

Tilbake til røttene
I 2006 slapp Seagal sitt andre album. Med Mojo Priest høres det ut som Seagal endelig har kommet hjem, og med det har han samlet seg om et musikalsk fokalpunkt vi alle kan være komfortable med.

Musikken kan beskrives som gjennomprodusert, elektrisk chicago-blues, selv om Steven har klart å lure inn noe buddhistisk mystikk på tekstsida (lytt til låta Dark Angel om du ikke tror meg). Mer problematisk er kanskje hans utlegninger om alkoholisme, pengespill, skydevåben og horeri, selv om dette nok må kunne sies å være obligatoriske innslag på en plate innen denne bluestradisjonen. Og hvem vet, kanskje ligger det et skjult budskap om reinkarnasjon og greier og greier her, som bare venter på å bli oppdaget?

Gitarspillet er uansett tøft, ihvertfall for en uhildet lytter. Noen kritikere vil jo alltids rynke på nesen, men iblant er klisjeer faktisk både bare veldig riktig og helt på sin plass. Og B. B. King er visstnok veldig fornøyd med det han har hørt fra unge Steven.

Sagaen fortsetter
Publikum er også begeistret. Steven Seagal har drevet omfattende turnevirksomhet i etterkant av plateslippet. 25.-26. januar 2007 holdt Seagal faktisk konsert på pumpehuset i København. I Norge har han dessverre aldri vært. Men med årlig Bluesfest på Notodden, må det vel etterhvert bli vanskelig å styre unna, skal han sikte seg inn på det europeiske markedet.

Så mens vi venter på Norgesbesøk: Jeg vet det verserer klipp av det norske kultbandet Hurra Torpedo som driver gjøn med Seagal, under et møte på deres USA-turne. Jeg har sett meg gjennom omfattende youtube-materiale, men så langt ikke funnet det. Kjenner du til at det ligger tilgjengelig, nøl ikke med å posten en lenke!

Jeg vet også at det en stund verserte planer om en Seagal-film med blues-tematikk, samt med opptil flere blues-legender på rollelisten. Disse planene finnes antakelig ikke mer. Men filmen bar arbeidstittelen Prince of pistols, og refereres til i ymse intervjuer og nettfora.

Sjekk for øvrig ut denne Seagalology-siden! Knallbra nettressurs. (Seagalology må aldri under noen omstendigheter forveksles med Seagalogy).

Mye mer kunne og burde vært sagt om Steven Frederic Seagals musicmanship. Mitt håp er at denne månedens profil har tjent både som interessant lesning og som inspirasjon til videre utforskning av Steven Seagals meritter, om det så er bak gitaren eller på helt andre områder. Her er det nok å ta tak i, både for den gjengse leser og filmelsker, og for Filmklubben Adrians egne skribenter.

Adrians musikktips: "A Little Less Conversation"

Filmklubben Adrians sporadiske spalte fortsetter - denne uken med et helt unikt bidrag.

Musikkjennere generelt, og Elvis-fans spesielt, vil kanskje reagere på at dette ikke er filmmusikk i snever forstand. Kritikken stilner nok imidlertid raskt når vi kan avsløre at en av filmklubbens "fem store" personlig har hovedrollen! For hvem hadde trodd at svenskenes versjon av Grand Prix/ Eurovision-sirkuset skulle kunne varte opp med dette?

Fun fact:

Da Dolph Lundgren var på en snartur til hjemlandet i forbindelse med  Masters of the Universe (1987) ville han ikke (eller klarte ikke?) å snakke svensk i intervjuene. Dette førte til at han i mange år var nærmest bannlyst i Sverige. Men med denne fantastiske opptredenen vant han tilbake både sitt statsborgerskap og mange svenske hjerter.

Det er strengt tatt ikke mulig å beskrive dette innslaget nærmere med ord. Vi lar i stedet Dolph forklare med sang og musikk, og setter over til Melodifestivalen 2010 i Fjällräven Center i Norrland.




A little less conversation, a little more action please
All this aggravation aint satisfactioning me
A little more bite and a little less bark
A little less fight and a little more spark
Close your mouth and open up your heart and baby satisfy me
Satisfy me baby

Baby close your eyes and listen to the music
Drifting through a summer breeze
Its a groovy night and I can show you how to use it
Come along with me and put your mind at ease

A little less conversation, a little more action please
All this aggravation aint satisfactioning me
A little more bite and a little less bark
A little less fight and a little more spark
Close your mouth and open up your heart and baby satisfy me
Satisfy me baby

Come on baby Im tired of talking
Grab your coat and lets start walking
Come on, come on
Come on, come on
Come on, come on
Don't procrastinate, don't articulate
Girl it's getting late, gettin upset waitin around

A little less conversation, a little more action please
All this aggravation aint satisfactioning me
A little more bite and a little less bark
A little less fight and a little more spark
Close your mouth and open up your heart and baby satisfy me
Satisfy me baby

Adrians musikktips: "Peace In Our Life"

Mange av bloggens lesere har den siste tiden etterlyst et sterkere fokus på filmusikk. Filmklubbens styre er helt enig i at et godt soundtrack er avgjørende for en god filmopplevelse, og for å imøtekomme lesernes ønsker introduserer vi nå spalten "Adrians musikktips".

Først ut er en skikkelig godlåt fra 1985, som allerede har blitt omtalt flere ganger i diverse bloggposter. Som alle vet har Sylvester Stallone en nesten like talentfull lillebror. Frank Stallone har gitt ut minst ti studioalbum, i tillegg til et ukjent antall bidrag på original movie soundtracks (alt fra Rocky og Rambo til Staying Alive). Hans største hit kom i 1983 da "Far From Over" nådde en sterk 10. plass på Billboardlista. At han også har hatt ulike roller i nærmere 60 spillefilmer bidrar til å vise hvilken talentfull familie dette er.


Ukas låt er selve rosinen i pølsa fra klassikeren First Blood Part II. Når en sang får akkompagnere rulleteksten til en skikkelig blockbuster vet man at man får kvalitet. Kontrasten mellom storebrors voldsomme innsats på lerretet og Franks vakre fredsbudskap vil noen se som et paradoks.

Vi ser det som helt riktig.

C           Am
We gave our hearts
Dm          G
We gave it all
Em           Am
Flame in the fire
Dm           G
Burns forevermore
     Dm           C
The sorrow in believing
  G         C
Honor and truth
 Dm           C
Gray spires climbing
Dm                   G
Wrapped around our youth

CHORUS:
  C           Am
Peace in our life
Dm             G
Remember the call
       Em            Am
Oh, a cheer for my brothers
Dm             G
Think of them all
C           Am
Home of the brave
Dm           F
We'll never fall
C                     Am
The strength of our nation
   Dm      G   C
Belongs to us all.

C            Am
Time is the healing
    Dm            G
of souls laid to rest
Em          Am
Peace is the virtue
Dm      G
Never forget
Dm             C
Tomorrow's an angel
G            C
Watching us all
Dm           C
Telling the people
      Dm               G
she wraps around our hearts

CHORUS (x3)