Vel fortjent

Månedens profil: Steven Frederic Seagal. Part I

Mitt utgangspunkt er personlig.

"Steven Seagal" [/sɨˈɡɑːl/]. Så mye mer enn bare et navn. Ordlyden alene maner frem ideer om personlig integritet, jerndisiplin og verdien av knallhard jobbing, samt den uforbeholdne, betingelsesløse kjærligheten som fyller universet og omgir oss alle. Og, selvsagt, tidlig 90-talls action, med alt det måtte innebære av bruddskader på rygghvirvler, nakke og annen knekking av kropp.

90-tallet var en utsatt tid for fanebærere av kompromissløs action. Omsider måtte vel også mr. Steven Seagal bli innhentet av tidsånden. Jeg vet av erfaring av Stevens navn har blitt omtalt med tildels ironisk snert, både av representanter for den gjengse anmelderstand, og i visse lag av den såkalte allmuen. Faktisk har jeg ironisert over fyren sjøl! Dette var før Filmklubben Adrian tvang meg ned foran TV'en for en objektiv vurdering av utvalgte filmskatter. I dag er jeg en omvendt mann. Og Steven Seagals navn skal renvaskes.

Hvordan griper man an en multikunstner av Stevens kaliber? Actionskuespiller, regissør, filmprodusent, forfatter, kampsportlegende, musiker, mystiker, energidrikkgrunder, deputy sheriff, miljøforkjemper, dyreverner, showbiz' kanskje største filantrop de siste tyve år... Listen er uuttømmelig, Seagalogien spenner over et enormt bredt felt. Her får vi bare starte i et hjørne, og jeg velger meg musikken, noe jeg vet står Stevens hjerte svært, svært nær.

Det hele startet...
...muligens i Detroit, Michigan. Det var angivelig her Steven Seagal først kom i kontakt med bluesen, via førstehånds erfaring med noen av sjangerens virkelig store legender. Dette er ihvertfall en gjennomgående påstand i intervjuer Steven selv har gitt, selv om det ikke samsvarer helt med opplysningene om at han gikk på high school i California. Tolv år gammel fikk Steven ihvertfall sin første gitar, og derfra var det ingen vei tilbake.

Fløyelsrøsten
Med årene skulle Seagal utmerke seg på en rekke områder. Men det var altså først i 2005 at den første plata kom, Songs from the Crystal Cave. Mye kan sies om denne plata, og reaksjonene har vært delte. Det er i og for seg forståelig at folk reagerer på denne utradisjonelle potpurrien av sjangre og uttrykksformer. Men så er det jo heller ikke typisk Steven å være tradisjonell, han har alltid varda si eiga veg.

Selv ble jeg slått i bakken av den smøremyke stemmen i åpningslåta Girl it's all right. Og et kjapt søk på internettet viser at jeg er langt fra alene:

"I rushed home, changed into my athletic gear and utility belt and immediately began doing pushups. It was like I was a man possesed. I didn't know it at the time, but this CD harnessed the work ethic, the martial arts prowess and, above all, the stunning handsomness and fashion sense of Steven Seagal into one small package. All that I had to do was press play and I was transformed into the essence of Casey Ryback, ex-navy seal, counter-terrorist expert and environmental mercenary."

"To the sounds of Mr.Seagal I was able to shed my weight and began taking daily showers. I now entertain several women per week, sometimes even several per day. I am making over $5000 a week stuffing envelopes from home. My life has become full of many smiles a day, and I look forward to each day with more anticipation than the last. I owe it all to the inspiring and electrifying work being done each and every day by Steven Seagal."

"I too was in a similar position. I was addicted to heroin when I heard this CD for the first time. It inspired me not only to clean-up, but also to break my drug dealer's legs! I'm a changed man as a result of Steven Seagal's brillant musicianship. To quote The Man himself, "Girl, it's alright." So heavy!"

Selvsagt finnes det også nok av mer balanserte, ja sågar kritiske, anmeldelser der ute. Bare å lete! Songs from the Crystal Cave ble for øvrig aldri sluppet på det amerikanske markedet. Albumet fikk likevel en del oppmerksomhet som følge av at Conan O'Brien anbefalte den på showet sitt. Og plata var visstnok en bestselger på ikke videre spesifiserte "europeiske markeder", skal vi tro Seagals egen hjemmeside. Tror aldri den nådde Norge?

Tilbake til røttene
I 2006 slapp Seagal sitt andre album. Med Mojo Priest høres det ut som Seagal endelig har kommet hjem, og med det har han samlet seg om et musikalsk fokalpunkt vi alle kan være komfortable med.

Musikken kan beskrives som gjennomprodusert, elektrisk chicago-blues, selv om Steven har klart å lure inn noe buddhistisk mystikk på tekstsida (lytt til låta Dark Angel om du ikke tror meg). Mer problematisk er kanskje hans utlegninger om alkoholisme, pengespill, skydevåben og horeri, selv om dette nok må kunne sies å være obligatoriske innslag på en plate innen denne bluestradisjonen. Og hvem vet, kanskje ligger det et skjult budskap om reinkarnasjon og greier og greier her, som bare venter på å bli oppdaget?

Gitarspillet er uansett tøft, ihvertfall for en uhildet lytter. Noen kritikere vil jo alltids rynke på nesen, men iblant er klisjeer faktisk både bare veldig riktig og helt på sin plass. Og B. B. King er visstnok veldig fornøyd med det han har hørt fra unge Steven.

Sagaen fortsetter
Publikum er også begeistret. Steven Seagal har drevet omfattende turnevirksomhet i etterkant av plateslippet. 25.-26. januar 2007 holdt Seagal faktisk konsert på pumpehuset i København. I Norge har han dessverre aldri vært. Men med årlig Bluesfest på Notodden, må det vel etterhvert bli vanskelig å styre unna, skal han sikte seg inn på det europeiske markedet.

Så mens vi venter på Norgesbesøk: Jeg vet det verserer klipp av det norske kultbandet Hurra Torpedo som driver gjøn med Seagal, under et møte på deres USA-turne. Jeg har sett meg gjennom omfattende youtube-materiale, men så langt ikke funnet det. Kjenner du til at det ligger tilgjengelig, nøl ikke med å posten en lenke!

Jeg vet også at det en stund verserte planer om en Seagal-film med blues-tematikk, samt med opptil flere blues-legender på rollelisten. Disse planene finnes antakelig ikke mer. Men filmen bar arbeidstittelen Prince of pistols, og refereres til i ymse intervjuer og nettfora.

Sjekk for øvrig ut denne Seagalology-siden! Knallbra nettressurs. (Seagalology må aldri under noen omstendigheter forveksles med Seagalogy).

Mye mer kunne og burde vært sagt om Steven Frederic Seagals musicmanship. Mitt håp er at denne månedens profil har tjent både som interessant lesning og som inspirasjon til videre utforskning av Steven Seagals meritter, om det så er bak gitaren eller på helt andre områder. Her er det nok å ta tak i, både for den gjengse leser og filmelsker, og for Filmklubben Adrians egne skribenter.

Månedens profil: Arnold Alois Schwarzenegger

Månedens noe premature profil er altså Arnold Schwarzenegger, også kjent som "the Austrian Oak", "Conan the republican" og "the Governator". Månedens tema omhandler ikke bare en actionfilmstjerne, men diskuterbart et av historiens kuleste liv, ved siden av Julio Iglesias, et liv vi skal gå nærmere gjennom i dette bidraget til bloggen, gjennom de tidlige årene i Østerrike, via bodybuider- og filmkarriere til folkekjær politiker.

Arnold Alois Schwarzenegger ble født den 30. Juli 1947, på dagen 1185 år etter Kalif al-Mansur grunnla Bagdad, idag en okkupert by han har besøkt ved flere anledninger. Tilfeldig? Neppe. Arnold vokste opp i den lille landsbyen Thal i Østerrike under strengt oppsyn av sin far, politimann og tidligere SA-medlem, Gustav Schwarzenegger. Arnold var tidlig en rebell som ikke ville følge farens formaninger om å velge et yrke som politimann, og det hjalp ikke på at faren tydelig favoriserte broren Meinhard under dekke av at han ikke var sikker på at Arnold ikke var hans sønn.

På grunn av Gustavs hissige gemytt og hyppige slag med beltet kan man se det som et naturlig neste steg for Arnold å begynne med bodybuilding - det er vanskelig å banke en bodybuilder. Allerede som femtenåring begynte unge Schwarzenegger med systematisk trening og vektløfting, noe som på sikt førte til en forbløffende karriere. Allerede som nittenåring vant han den prestisjetunge konkurransen Mr. Europe, og senere meritter inneholder triumfer som 5 mr. Universe-titler og 7 mr. Olympia-titler (6 på rad 1970-75, samt en hårreisende seier i 1980 etter kun syv ukers forberedelser). Han holder fortsatt rekorden som yngste vinner av mr. Olympia noensinne i en alder av 23 og er regnet som en av tidenes bodybuildere.

Arnold flyttet tidlig fra sitt hjemlige Østerrike. Allerede som 21-åring reiste han til mulighetenes land, USA, først og fremst for å få maksimalt ut av karrieren som bodybuilder, men også med en drøm om å bli filmstjerne i bagasjen. Han fikk tidlig sin første rolle i kultklassikeren "Hercules in New York" (1970). Men det var noen umiddelbare humper i Arnolds vei til hollywood-suksess. For det første snakket han så dårlig engelsk at karakteren hans ble dubbet i "Hercules", men også at navnet hans var så vanskelig å uttale for amerikanere at han flere ganger ble bedt om å bytte, noe han ikke gjorde på tross av sitt anstrengte forhold til familien.

Det store filmgjennombruddet kom først i 1982 med klassikeren "Conan the Barbarian", som på tross av sin slitsomme musikk gjorde suksess verden over. En stjerne var født, og han kom fra Thal. Selv om the Austrian Oak fortsatt ikke var noen kløpper i engelsk gjorde han stor suksess utover på 1980-tallet, i det som senere er blitt kalt actionfilmenes gullalder. Gjennom roller i filmer som "Terminator", "Predator" og "Førskolepurk" ble han raskt et moderne actionikon som den stille, hardtslående typen. Dette ble også behørlig lagt merke til i hjembyen Graz, der han fikk byens fotballstadion oppkalt etter seg (Arnold Schwarzenegger Stadion) og hvor det ble forslått å bygge en 25 meter høy statue av Terminator i den lokale parken, et tilbud Arnold høflig avslo fordi han mente pengene kunne brukes på noe viktigere (hva da, kan man spørre seg).

Det var også i denne perioden Arnold fant sin kone Maria som han siden skulle få fire små Schwarzeneggere med. Samtidig som hollywoodsuksessen gikk sin gang ble Arnold mer og mer interessert i politikk. Dette kan sies å være en interesse han deler med mange andre filmstjerner, men også her gikk Arnold sin egen vei - han ble republikaner, og kalte attpåtil sine demokratiske motparter "Girlie Men".

Schwarzenegger har tidligere påpekt at han har vært republikaner helt siden han hørte Richard Nixon tale på tv samme år som han kom til USA. Tanken om en svak sentralstat var viktig for Arnold, som mislikte den daværende situasjonen i Østerrike. I motsetning til andre filmstjerner, som bare har det i kjeften, stilte Arnold som guvernørkandidat i California i 2003, et valg han vant etter å ha slått blant andre pornostjerna Mary Carey, en dame jeg dessverre ikke kan linke til nå som advarselen på forsiden er fjernet. The Governator ble raskt en populær mann i California gjennom sin strenge innvandringspolitikk, som seg hør og bør fra en innvandrer, og miljøpolitiske agenda. Den store populariteten hjalp ham til å vinne gjenvalg i 2006 med klar margin, selv om det republikanske partiet slet i denne perioden på grunn av George W. Bush. Og den store misnøyen mot ham. Gjennom sin suksess i politikken har Arnold vist at han ikke er noen "one-trick pony", og hadde det ikke vært for at han ikke var født i USA, ville nok presidentvalget i 2008 ha sett noget annerledes ut.

Eller for å si det med Sylvester Stallones ord: "He wants to be president"

Månedens Profil; Sylvester Gardenzio Stallone

Sylvester Gardenzio Stallone ble født 6. juli 1946 i New York. Faren hans Frank Stallone var en italiensk immigrant som jobbet som frisør, men det er fra moren Jackie Stallone han har fått de gode genene. Moren, som før hun gifta seg med Frank het Jacquline Labofish, var astrolog. Før det var hun danser og promotør for kvinnewrestling.
Da Sylvester ble født var det en del komplikasjoner, jordmoren som var med på fødselen ble nødt til å bruke intet mindre enn to tenger for å få Sylvester ut. Bruken av to tenger under barnefødsel viste seg å skade den unge Stallone. Han fikk en nerveskade i deler av ansiktet sitt, resultatet av dette ble at nedre venstre side ble lammet, inkludert deler av leppa, tunge og kinn. Det er fra denne skaden han har fått sitt fysiske kjennetegn og sin dels snøvlete tale.

De første fem årene var en tøff tid. Unge Stallone bodde i Hell's Kitchen og ble sendt mellom flere ulike fosterhjem. Etter hvert vendte Sylvester tilbake til foreldrene sine. Da han begynte på skolen ble han et utskudd på grunn av sitt merkelige trekk i ansiktet, han ble ofte utvist på grunn av slossing, dårlig oppførsel og dårlige karakterer.

Familien flyttet etter hvert til Washington DC hvor faren åpnet en skjønnhetssalong og moren åpnet Barbellas, en videregående skole for jenter i 1952.
Da Sylvester var elleve år gikk foreldrene fra hverandre og han ble sendt til en skole for barn med atferdsvansker. Her ble han stemt fram til den gjeve tittelen; “most likely to end up in the electric chair”.

Etterhvert begynte Sylvester på Universitet I Miami, der gikk han i tre år og droppet ut noen timer fra å fullføre studiene. Han valgte i stedet å begynne å skrive manus under kunstnernavnet Q. Moonblood og J.J. Deadlock, samtidig som han tok små roller i noen filmer.

Stallone har vært gift tre ganger. 28. desember 1974 giftet han seg med Sasha Czack, de fikk to sønner Sage Moonblood og Seargeoh. Den yngste sønnen fikk tidlig diagnosen autisme. De ble skilt 14. februar, 1985. Samme år som skilsmissen gikk i boks giftet Stallone seg på nytt med modellen og skuespillerinnen Brigitte Nielsen. De giftet seg 15. desember 1985, i Beverly Hills. Sylvester og Brigitte holdt sammen i to år. I mai 1997 giftet Stallone seg for tredje gang. Han giftet seg med Jennifer Flavin og de deler tre døtre sammen, Sophia, Sistine og Scarlet.

I 1999 fikk Stallone innvilget en Bachelor fra Universitetet i Miami, Stallone mente at hans skuespiller karriere og livserfaring ville gjøre opp for de timene han ikke hadde gjennomført ved universitetet. Og han fikk en Bachelor of Fine Arts.