Vel fortjent

Krigen, kunsten og livet

http://www.nrk.no/verden/stiller-ut-stallone-malerier-1.11322005 

Steven Seagal is: Dirty Dancing

Velkommen hjem Arnold!

Etter nesten 10 år som gissel i amerikansk politikk er vi i ferd med å vinne tilbake en av filmhistoriens virkelige kanoner.

Arnold Alois Schwarzenegger hadde sin siste store rolle i en actionfilm i 2003, i den ofte undervurderte Terminator 3. Etter en pirrende men ubetydelig rolle i The Expendables (2010) er Arnold nå i ferd med å gjøre kanskje tidenes comeback på det store lerretet. I løpet av året som kommer planlegges det ikke mindre enn fem filmer med vår mann fra Østerrike!

Først ut er som alle vet årets kanskje viktigste kulturelle begivenhet, The Expendables 2. Den har premiere i Norge allerede 17. august, så her er det bare å holde av dato og billetter!

Når beruselsen etter denne testosteronbomben av en kinofilm har roet seg kan vi glede oss til disse spennende produksjonene:

- The Tomb (m/ Sylvester Stallone)

- The Last Stand (m/ Petter Stormare, Forest Whitaker og Johnny Knoxville)

- Unknown Soldier

- Ten

Som om ikke dette var nok avsløres det i et intervju at han ønsker å lage en oppfølger til  komedien Twins fra 1988. I tillegg til Danny DeVito ser Arnold for seg ingen ringere enn Eddie Murphy som den tredje ukjente trillingbroren!

Det er nesten så man tror det er en spøk, men Arnold har vist gang på gang at han er en mann av sine ord. Vi holder pusten til 17. august, framtiden ser lys ut!

Da talkshows fortsatt var relevante

Kjøp din neste sikkerhetsdør fra Daloc

Det varmer et Adrian-hjerte å se en slik kvalitetsreklame på norsk tv, Filmklubben vil på det varmeste anbefale Daloc sikkerhetsdører til alle norske huseiere.

Hamburg: Fight from the heart

 November 2012 ...

En historisk aften

Førstkommende torsdag bør være en merkedag for både filmentusiaster og filmelskere. Da disker nemlig Det Kongelige Norske Statlige Kringkastingsorkesteret (også kalt KORK) opp med en festforestilling av de sjeldne. En hel aften er satt av til å hylle musikken til en av filmmusikkens mesterregissører, nemlig Jerry Goldsmith.

Det er neppe nødvendig å nevne meritter som Total Recall, Alien, Star Trek og ikke minst First Blood og Rambo III. Alle udødliggjort av Goldsmiths episke toner.

Billetter til Filmklubbens faste medlemmer er selvsagt reservert, men det ryktes at Billettservice fortsatt har igjen noen særdeles rimelige billetter for både voksne og studenter.

Kanskje vi sees?

Konflikt i filmklubben

Hvorfor kan vi ikke bare være venner?

Killbonanza nr. 4 - Ønskekonserten

Etter forrige ukes filmkveld er det blitt ytret ønsker om et gjensyn med en sterk scene fra Robocop, til glede for nye fans. Vi hopper inn i handlingen da den nye kriminalitetsbekjempende roboten ED209 skal demonstreres for aksjeholderne i det sympatiske selskapet Omni Counsumer Products, som har kjøpt rettighetene til politiarbeid i Detroit. En real kvalitetskill med grafisk vold og gode replikker. Etter den potensielt forstyrrende opplevelsen det er å se dette klippet, anbefaler Filmklubben Adrian å høre denne sangen like etterpå.

Killbonanza nr. 3

Kritiske røster har pekt på at det går for lang tid mellom hver killbonanza. Til det kan man bare svare: "hadde julaften vært like artig hvis det var hver dag?". Killbonanzaentusiaster og heroinister har nemlig mer til felles enn et glødende engasjement for byråkratiske løsninger og generell møtevirksomhet, man deler også oppfatningen at gode ting må inntas i små mengder.

Idag skal vi se på en klassisk scene fra hedersmannen og Adrian-favoritten Steven Seagal. Denne scenen er fra åpningsscenen i klassikeren "Out for Justice", der halliken (han i rød dress, ja), kommer med en upassende kommentar om Stevens kone. Og slikt får konsekvenser.

Adrians fyrstekake: fra mandler og smør til ferdig bakverk

På lørdagens juletrefest ble det nok en gang ettertrykkelig slått fast: Filmklubben Adrian vet å sette pris på et stykke skikkelig fyrstekake.

Som tegn i tiden bærer fyrstekaka bud om overdådige festligheter, dog vel fundert i en kulturell forestillingsverden tuftet på tradisjonelle og trygge verdier. Fyrstekaka lar seg ikke underordne noen globalfascistoid, multikulturell overbygning; dens opprinnelse er rotnorsk, tilblivelsen skal faktisk ha funnet sted i Trondheim en gang på 1860-tallet.

Men selv om fyrstekaka kanskje er et norsk fenomen, ser vi den samme verdikampen representert ved forskjellige kulturelle uttrykk andre steder i verden. Brorparten av Filmklubben Adrians blogginnhold og virksomhet omhandler nettopp dette. Men i dette innlegget skal vi altså konsentrere oss om den opprinnelige, norske fyrstekaka.

I dag finner vi denne tradisjonelle nøttekaka i mange varianter. Oppskriften vil variere fra konditori til konditori, det er etterhvert også kommet en del bra fyrstekake i norske butikkhyller. Men for sanne fyrstekakeentusiaster er det fortsatt stas å kunne markere de helt spesielle anledninger på gamlemåten, altså ved å lage fyrstekake fra bunnen.


Fyrstekake er en tertekake

Fyrstekake er så mye mer enn en nøttekake. Strengt tatt så er det vel også en tertekake. Det betyr at den er fundert på en tertebunn, rettere sagt en tertedeig, og da aller helst i en terteform, for det riktige visuelle uttrykket.

Å lage tertedeig er gøy. Deigens ingredienser (stort sett smør) bør samles i en bolle eller lignende, for deretter å smuldres mellom fingrene. MERK: Det er IKKE lov å bruke hjulvisp, eller andre såkalte ”moderne” kjøkkenredskaper, på dette stadium av bakeprosessen. Å smuldre deigens ingredienser (stort sett smør) mellom fingrene, kan (i likhet med påfølgende knaing av det noe mer bearbeidede tertedeigemnet), gi en merkelig, litt pirrende følelse i sjela. Prøv selv!

Det avbildede deigemnet har ligget noen dager i fryseren. Ikke en ideell løsning, men akseptabelt i en ellers travel hverdag. Som hovedregel bør bakeprosessen legges tettest mulig opp mot tidspunktet for kakekonsum.

Fyrstekake er en nøttekake

Ingen vellykket fyrstekake uten saftig fyll. Fyrstekakens fyllmasse er basert på nøtter, nærmere bestemt mandler, sågar søtmandler, nærmere bestemt i løsvekt, og det i mengder.

Som følge av tidspress kan bakeren på forhånd ha kvernet disse mandlene. Det må være lov. Men å kverne mandlene i matprosessor, det er selvsagt ikke lov. Og ikke under noen omstendigheter kjøper du ferdig kvernede mandler på nærbutikken. Tidkrevende, javel; men bruk tradisjonell mandelkvern. Om dette ikke er belønning nok i seg selv, kan det å nynne en låt av Mojo Priests være et godt tips for å gjøre arbeidsbyrden mer lystbetont.

Mandelfyll: ernæringsvett i praksis

Når mandlene er ferdig kvernet, er det på tide å røre sammen fyllmassen. Ta mandelmassen og tilsett rause doser med ymse godsaker: sukker, meierismør, kremfløte, eggeplommer - her skal ingen trenge å gå sultne fra kakebordet. Nok en gang må jeg minne om at vi holder oss til tradisjonelle bakeredskaper. Det vil si sleiv.

Bland mandelfyllmassen godt sammen. Tilstreb en sunn balanse mellom smak og konsistens. Har du så langt gjort alt riktig, skal akkurat det være en smal sak. Smak deg gjerne frem til ønsket resultat. Men overdriv ikke! Fyrstekakefyll er kraftig skyts.

Siste finish

Mandelfyllet er nå klart. Det samme er terteformen, dekket med en skikkelig tertebunn, og langs kanten dandert på velkjent, bølgende tertevis. Nå gjenstår bare den siste, men vitale finishen: Fyrstekakens karakteristiske rutemønster. Her anbefaler Filmklubben Adrian bruk av god gammeldags kaketrinse. Valget av kaketrinse vil fungere konstituerende for den videre utformingen av de flotte bordene i rutemønsteret, en liten men avgjørende detalj for fyrstekakegestaltens dekoreffekt.

Fyll terteformen med fyllmasse. Skjær ut og legg rutemønster. Pensle det hele med mer eggeplomme. Sett så i stekeovnen.

Selve stekeprosessen vil være en skjønnsmessig vurdering. Rå, medium eller godt stekt? Filmklubben Adrians beste tips er å følge med både på klokka og kakens gylne brunfarge, og vurdere dette opp mot ønskelig resultat. Filmklubben Adrian liker sin fyrstekake saftig, på grensen til bløt. Men dette er som sagt en smakssak.

Bon Appétit!

Det ferdige resultatet så du øverst i dette blogginnlegget. En sikker vinner, både på filmkveld og fest. Fyrstekaka fordeles blant selskapets gjester i dertil egnede, passe store og rause stykker, skjært til med rambokniv. Kan med fordel nytes til kaffen. Skyll gjerne ned med friskt øl.

Løper tennene i vann?

Vel bekomme!

Månedens profil: Steven Frederic Seagal. Part I

Mitt utgangspunkt er personlig.

"Steven Seagal" [/sɨˈɡɑːl/]. Så mye mer enn bare et navn. Ordlyden alene maner frem ideer om personlig integritet, jerndisiplin og verdien av knallhard jobbing, samt den uforbeholdne, betingelsesløse kjærligheten som fyller universet og omgir oss alle. Og, selvsagt, tidlig 90-talls action, med alt det måtte innebære av bruddskader på rygghvirvler, nakke og annen knekking av kropp.

90-tallet var en utsatt tid for fanebærere av kompromissløs action. Omsider måtte vel også mr. Steven Seagal bli innhentet av tidsånden. Jeg vet av erfaring av Stevens navn har blitt omtalt med tildels ironisk snert, både av representanter for den gjengse anmelderstand, og i visse lag av den såkalte allmuen. Faktisk har jeg ironisert over fyren sjøl! Dette var før Filmklubben Adrian tvang meg ned foran TV'en for en objektiv vurdering av utvalgte filmskatter. I dag er jeg en omvendt mann. Og Steven Seagals navn skal renvaskes.

Hvordan griper man an en multikunstner av Stevens kaliber? Actionskuespiller, regissør, filmprodusent, forfatter, kampsportlegende, musiker, mystiker, energidrikkgrunder, deputy sheriff, miljøforkjemper, dyreverner, showbiz' kanskje største filantrop de siste tyve år... Listen er uuttømmelig, Seagalogien spenner over et enormt bredt felt. Her får vi bare starte i et hjørne, og jeg velger meg musikken, noe jeg vet står Stevens hjerte svært, svært nær.

Det hele startet...
...muligens i Detroit, Michigan. Det var angivelig her Steven Seagal først kom i kontakt med bluesen, via førstehånds erfaring med noen av sjangerens virkelig store legender. Dette er ihvertfall en gjennomgående påstand i intervjuer Steven selv har gitt, selv om det ikke samsvarer helt med opplysningene om at han gikk på high school i California. Tolv år gammel fikk Steven ihvertfall sin første gitar, og derfra var det ingen vei tilbake.

Fløyelsrøsten
Med årene skulle Seagal utmerke seg på en rekke områder. Men det var altså først i 2005 at den første plata kom, Songs from the Crystal Cave. Mye kan sies om denne plata, og reaksjonene har vært delte. Det er i og for seg forståelig at folk reagerer på denne utradisjonelle potpurrien av sjangre og uttrykksformer. Men så er det jo heller ikke typisk Steven å være tradisjonell, han har alltid varda si eiga veg.

Selv ble jeg slått i bakken av den smøremyke stemmen i åpningslåta Girl it's all right. Og et kjapt søk på internettet viser at jeg er langt fra alene:

"I rushed home, changed into my athletic gear and utility belt and immediately began doing pushups. It was like I was a man possesed. I didn't know it at the time, but this CD harnessed the work ethic, the martial arts prowess and, above all, the stunning handsomness and fashion sense of Steven Seagal into one small package. All that I had to do was press play and I was transformed into the essence of Casey Ryback, ex-navy seal, counter-terrorist expert and environmental mercenary."

"To the sounds of Mr.Seagal I was able to shed my weight and began taking daily showers. I now entertain several women per week, sometimes even several per day. I am making over $5000 a week stuffing envelopes from home. My life has become full of many smiles a day, and I look forward to each day with more anticipation than the last. I owe it all to the inspiring and electrifying work being done each and every day by Steven Seagal."

"I too was in a similar position. I was addicted to heroin when I heard this CD for the first time. It inspired me not only to clean-up, but also to break my drug dealer's legs! I'm a changed man as a result of Steven Seagal's brillant musicianship. To quote The Man himself, "Girl, it's alright." So heavy!"

Selvsagt finnes det også nok av mer balanserte, ja sågar kritiske, anmeldelser der ute. Bare å lete! Songs from the Crystal Cave ble for øvrig aldri sluppet på det amerikanske markedet. Albumet fikk likevel en del oppmerksomhet som følge av at Conan O'Brien anbefalte den på showet sitt. Og plata var visstnok en bestselger på ikke videre spesifiserte "europeiske markeder", skal vi tro Seagals egen hjemmeside. Tror aldri den nådde Norge?

Tilbake til røttene
I 2006 slapp Seagal sitt andre album. Med Mojo Priest høres det ut som Seagal endelig har kommet hjem, og med det har han samlet seg om et musikalsk fokalpunkt vi alle kan være komfortable med.

Musikken kan beskrives som gjennomprodusert, elektrisk chicago-blues, selv om Steven har klart å lure inn noe buddhistisk mystikk på tekstsida (lytt til låta Dark Angel om du ikke tror meg). Mer problematisk er kanskje hans utlegninger om alkoholisme, pengespill, skydevåben og horeri, selv om dette nok må kunne sies å være obligatoriske innslag på en plate innen denne bluestradisjonen. Og hvem vet, kanskje ligger det et skjult budskap om reinkarnasjon og greier og greier her, som bare venter på å bli oppdaget?

Gitarspillet er uansett tøft, ihvertfall for en uhildet lytter. Noen kritikere vil jo alltids rynke på nesen, men iblant er klisjeer faktisk både bare veldig riktig og helt på sin plass. Og B. B. King er visstnok veldig fornøyd med det han har hørt fra unge Steven.

Sagaen fortsetter
Publikum er også begeistret. Steven Seagal har drevet omfattende turnevirksomhet i etterkant av plateslippet. 25.-26. januar 2007 holdt Seagal faktisk konsert på pumpehuset i København. I Norge har han dessverre aldri vært. Men med årlig Bluesfest på Notodden, må det vel etterhvert bli vanskelig å styre unna, skal han sikte seg inn på det europeiske markedet.

Så mens vi venter på Norgesbesøk: Jeg vet det verserer klipp av det norske kultbandet Hurra Torpedo som driver gjøn med Seagal, under et møte på deres USA-turne. Jeg har sett meg gjennom omfattende youtube-materiale, men så langt ikke funnet det. Kjenner du til at det ligger tilgjengelig, nøl ikke med å posten en lenke!

Jeg vet også at det en stund verserte planer om en Seagal-film med blues-tematikk, samt med opptil flere blues-legender på rollelisten. Disse planene finnes antakelig ikke mer. Men filmen bar arbeidstittelen Prince of pistols, og refereres til i ymse intervjuer og nettfora.

Sjekk for øvrig ut denne Seagalology-siden! Knallbra nettressurs. (Seagalology må aldri under noen omstendigheter forveksles med Seagalogy).

Mye mer kunne og burde vært sagt om Steven Frederic Seagals musicmanship. Mitt håp er at denne månedens profil har tjent både som interessant lesning og som inspirasjon til videre utforskning av Steven Seagals meritter, om det så er bak gitaren eller på helt andre områder. Her er det nok å ta tak i, både for den gjengse leser og filmelsker, og for Filmklubben Adrians egne skribenter.

Adrians musikktips: "A Little Less Conversation"

Filmklubben Adrians sporadiske spalte fortsetter - denne uken med et helt unikt bidrag.

Musikkjennere generelt, og Elvis-fans spesielt, vil kanskje reagere på at dette ikke er filmmusikk i snever forstand. Kritikken stilner nok imidlertid raskt når vi kan avsløre at en av filmklubbens "fem store" personlig har hovedrollen! For hvem hadde trodd at svenskenes versjon av Grand Prix/ Eurovision-sirkuset skulle kunne varte opp med dette?

Fun fact:

Da Dolph Lundgren var på en snartur til hjemlandet i forbindelse med  Masters of the Universe (1987) ville han ikke (eller klarte ikke?) å snakke svensk i intervjuene. Dette førte til at han i mange år var nærmest bannlyst i Sverige. Men med denne fantastiske opptredenen vant han tilbake både sitt statsborgerskap og mange svenske hjerter.

Det er strengt tatt ikke mulig å beskrive dette innslaget nærmere med ord. Vi lar i stedet Dolph forklare med sang og musikk, og setter over til Melodifestivalen 2010 i Fjällräven Center i Norrland.




A little less conversation, a little more action please
All this aggravation aint satisfactioning me
A little more bite and a little less bark
A little less fight and a little more spark
Close your mouth and open up your heart and baby satisfy me
Satisfy me baby

Baby close your eyes and listen to the music
Drifting through a summer breeze
Its a groovy night and I can show you how to use it
Come along with me and put your mind at ease

A little less conversation, a little more action please
All this aggravation aint satisfactioning me
A little more bite and a little less bark
A little less fight and a little more spark
Close your mouth and open up your heart and baby satisfy me
Satisfy me baby

Come on baby Im tired of talking
Grab your coat and lets start walking
Come on, come on
Come on, come on
Come on, come on
Don't procrastinate, don't articulate
Girl it's getting late, gettin upset waitin around

A little less conversation, a little more action please
All this aggravation aint satisfactioning me
A little more bite and a little less bark
A little less fight and a little more spark
Close your mouth and open up your heart and baby satisfy me
Satisfy me baby

Gratis søndagskino: The Town

Filmklubben Adrian kan med en viss ambivalens invitere til gratis visning av det Filmmagasinet kaller julens store actionfilm, "The Town".

Alt du trenger å gjøre er:

• Ha tilgang til Filmklubben Adrians gmail-konto. (Adressen er filmklubbenadrian@gmail.com, men hva er passordet?)
• Printe ut invitasjonen fra Filmmagasinet, ta med denne til Klingenberg kino så fort som mulig og utløse to billetter. (Be gjerne om å få sitte på rad 9, sete 4 og 5 eller 8 og 9)
• Møte opp utenfor kinoens sal 1, søndag kl. 13.30
• Twitre hva du synes om filmen underveis 

Killbonanza nr. 2

Da er det igjen en kald helg, der man ikke kan gjøre så mye annet enn å sitte hjemme uansett. Hva er vel da bedre enn et flott stykke filmvold å varme seg på?

I dagens utgave av Killbonanza viser vi at vi ikke bare er opptatt av gammel film, vi kan også se på nyere skatter, som for eksempel "Universal Soldier: Regeneration" fra 2009, med helter som JCVD og Dolph Lundgren. I dagens klipp ser vi ikke bare at kreativiteten hos actionmanusforfatterne er like god som alltid, men også at Dolph og Jean-Claude fortsatt holder skyhøyt nivå.