Filmanmeldese: The Punisher (1989)

Da Filmklubben Adrian skulle ha sin første filmvisning på over et år, som ble avsluttet av den brokete duoen "Kindergarten Cop" og "Masters of the Universe", falt valget på åttitallsklassikeren "The Punsiher" med adrianfavoritten Dolph Lundgren i hovedrollen. Valget av denne filmen representerte også et nytt bekjentskap for klubbmedlemmene, nemlig Marvels tegneserieunivers. Karakteren The Punisher ble skapt av Gerry Conway i 1979, og gjorde sin debut i tegneserieheftet "The amazing Spiderman" samme år.

The Punisher, eller Frank Castle, som er hans egentlige navn, er en tidligere politimann som ikke har noe å tape. Familien hans ble sprengt i lufta av gangstere, og siden den gang har Castle valgt å ta loven i egne hender. Han straffer kriminelle som slipper unna i rettssystemet, og straffen er selvsagt alltid døden. I løpet av fem år hadde Punisher allerede 125 drap på samvittigheten.

Alt ligger altså til rette for en flott og handlingsdrevet film. Og det er virkelig mye positivt å ta med seg fra denne filmen. Dolph leverer, som alltid, i rollen som den tause med beinharde Frank Castle, og publikum blir ikke brydd med for mye psykososiale innfall og forklaringer om hvorfor han er blitt som han er blitt. Forhistorien til The Punisher blir fint oppsummert i en fem sekunder lang sekvens, der Frank og familien hans blir sprengt i småbiter av en bilbombe. Og det er strengt tatt all forhistorie actionpublikummet har behov for. Hevnmotiv er etablert, skummel svenske er skummel.

I motsetning til en del andre sjangerfilmer, er det knyttet en del usikkerhet til de ulike skurkene. Den italienske mafiaen, som i utgangspunktet ble presentert som The Punsihers verste fiende blir angrepet av den japanske Yakuzaen, som viser seg å være hakket verre enn selv de innfødte.

På grunn av dette blir Dolph presentert et vanskelig dilemma. Skal han alliere seg med den onde Franco-familien for å ta knekken på en felles fiende? Yakuzaen har nemlig bortført barna til alle de største amerikanske mafiabossene og holder dem som gisler. Ikke overraskende viser Frank seg som en godhjertet fyr som ikke vil la de uskyldige barna lide på grunn av hva foreldrene deres har gjort.

I filmer som dette er det en lang tradisjon for denne typen oppførsel. På tross av at det åpenbart er en stor svakhet strekker hovedpersonene seg ofte langt på barn og urbefolkningers vegne. Den godhjertede tøffingen virker å være et mål i seg selv i Hollywood. Hva mener Adrian om dette? Tja.. Diskusjonen tas gjerne i kommentarfeltet.

Dommen:
Ollis: starter med en lengre diskusjon om skalabruk og hvor skuffet han var i fjor. Denne gangen var det vesentlig bedre. Denne filmen har alt, dog på en noe cheesy måte. doplh trekker som alltid opp, sammen med et godt antall kills. 70 Adrianer.

Øystein: Filmen har et fint driv og er voldsomt handlingsorientert. Bra kills og renskåret dialog. Rent visuelt var filmen noe døll til tider, samt at det trakk litt ned at det ikke sto noe rent personlig på spill for Dolph. 74 Adrianer.

Andreas: Hadde ikke sett actionfilm på et år og koste seg storveis hele veien. 86 Adrianer.

Kim: Mente filmen var litt platt, en brannfakkel resten av forsamlingen stilte seg undrende til. Mange kills trekker opp, men for stort barnefokus og irriterende rødfarge trekker ned. 68 Adrianer.

Mr. Lax: Dette var den tredje punisher-fimlen han har sett, og mente at denne slett ikke var den dårligste, snarere blant de bedre. Mente rødfargen var kul. 79 Adrianer.

Lasse Kongo: Lite å trekke, annet enn at man fikk vite litt for lite om bakgrunnen for del veldige hevnlysten. 79 Adrianer.

Dette gir altså en sammenlagtscore på 76 Adrianer. Er dette bra i forhold til andre actionfilmer? sjekk ut Filmtoppen da for faen!

Referat, Adrians juletrefest 2014

Den 11. januar 2014 var det endelig igjen på tide med Filmklubben Adrians tradisjonsrike juletrefest. Samlingen markerte ikke bare at tradisjonen nok en gang ble opprettholdt, men også et skikkelig comeback for filmklubben, som ikke hadde møttes formelt siden fjorårets julebord.

Møtet ble avholdt i Adrians flotte lokaler på Lindern. Kim var for anledningen vert, og stilte et nyvasket og trivelig hjem til disposisjon. På tross av at lokalene var upåklagelige, var det manglende juletreet et skår i gleden for særlig en av de oppmøtte. Hvor var det blitt av det flotte, hvite juletreet mr. Lax tok med i fjor? Kim kunne melde at treet dessverre var utslitt på grunn av for heftig bruk i året som var gått, noe som selvsagt var den eneste godkjente unnskyldningen.

Kvelden startet dessverre med mangelfull kommunikasjon klubbmedlemmene i mellom. Mr. Lax hadde tatt på seg rollen som sjåfør og skulle plukke opp øvrige klubbmedlemmer på vei til eventementet. Dessverre førte uklarheter i kommunikasjonen til at Øystein ble stående og vente i nesten 20 minutter før han ble hentet. Skulle han "mugne" på grunn av ventetiden og skape en trykket stemning i gruppa allerede fra start av? Heldigvis var det en blid og velfrisert Øystein som møtte opp til trivelig lag.

I mellomtiden hadde Kim  og Andreas satt i gang med middagen. På menyen stod det pinnekjøtt og store mengder alkohol. En velprøvd og velfungerende kombinasjon, som innfridde med glans også denne gangen.

Selve møtevirksomheten var noe preget av rust. Uklarheter om hvorvidt det faktisk skulle være et møte, samt hva som skulle være på dagsorden førte til at det formelle møtet ble erstattet av en runde "hva har du gjort siden sist?" rundt bordet, og dagsordenen ble satt til "mat-film-stavmikser-film". Denne løsningen fungerte utmerket, da det raskt viste seg at det ikke hadde vært noen utvikling verken med Adrians vakttelefon (900-ADRIAN), agenturet på Steven Seagals Lightning Bolt eller på musikkfronten. Det er dessverre ingenting som tyder på at det kommer noe nytt album fra verken Frank Stallone eller Steven Seagal med det første.

Etter film nummer 1, The Punisher (1989), med Dolph Lundgren i hovedrollen, var det tid for Adrians stavmikser. Ollis og Lasse Kongo hadde ansvaret for miksen, som fikk blandede tilbakemeldinger fra deltakerne. Lagene var delt inn i parene Andreas og Øystein på den ene siden og Kim og mr. Lax på den andre. For å gjøre mulighetene for poeng større, gjorde Ollis og Lasse noen inngrep i de etablerte reglene. Det var seks ingredienser hvorav en man kunne få doble poeng for å klare å gjette. I tillegg var det fem bonuspoeng i potten til laget som klarte å drikke hele sin porsjon av den illeluktende miksen.

Dessverre mente de ulike lagene at de mange ingrediensene gjorde det vanskeligere snarere enn lettere å gjette. en argumentasjon som overhodet ikke holder vann, da det åpenbart er lettere å gjette riktig jo flere ingredienser det er.

På tross av det enklere formatet var resultatene skuffende. Av de seks ingrediensene løk, creme fraiche, Jägermester, nellik, klementin og Kikkoman soyasaus (bonus), var det kun nelliken som ble gjettet av Andreas og Øystein. De ble også tildelt hele fem bonuspoeng for å klare å drikke opp hele sin porsjon. Mr. Lax og Kim var så sikre på at miksen inneholdt hvitløk at de truet med å drepe miksmasterne dersom det ikke var riktig. Seieren var derfor klar. Adrian gratulerer.

Etter "Universal Soldier: Day of Reckoning" ble kvelden avsluttet med en improvisert Quiz med varierende engasjement fra deltakerne. Referat mangler dessverre for denne delen av kvelden, man vi gratulerer likevel Lasse Kongo med en knepen seier. Han kan gå inn i et nytt adrianår med hevet hode.

Filmklubben Adrian ønsker å takke vertskapet, klubbmedlemmene og den store, og voksende, bloggleserskaren for året som er gått. Gledelig Adrian!

Julebord - nå igjen?

Jeg inviterer herved alle medlemmer av Filmklubben Adrian til julebord på Lindern 11.01.14 kl 18. Det blir pinnekjøtt, quiz, juleøl og julefilm.