Filmanmeldese: The Punisher (1989)

Da Filmklubben Adrian skulle ha sin første filmvisning på over et år, som ble avsluttet av den brokete duoen "Kindergarten Cop" og "Masters of the Universe", falt valget på åttitallsklassikeren "The Punsiher" med adrianfavoritten Dolph Lundgren i hovedrollen. Valget av denne filmen representerte også et nytt bekjentskap for klubbmedlemmene, nemlig Marvels tegneserieunivers. Karakteren The Punisher ble skapt av Gerry Conway i 1979, og gjorde sin debut i tegneserieheftet "The amazing Spiderman" samme år.

The Punisher, eller Frank Castle, som er hans egentlige navn, er en tidligere politimann som ikke har noe å tape. Familien hans ble sprengt i lufta av gangstere, og siden den gang har Castle valgt å ta loven i egne hender. Han straffer kriminelle som slipper unna i rettssystemet, og straffen er selvsagt alltid døden. I løpet av fem år hadde Punisher allerede 125 drap på samvittigheten.

Alt ligger altså til rette for en flott og handlingsdrevet film. Og det er virkelig mye positivt å ta med seg fra denne filmen. Dolph leverer, som alltid, i rollen som den tause med beinharde Frank Castle, og publikum blir ikke brydd med for mye psykososiale innfall og forklaringer om hvorfor han er blitt som han er blitt. Forhistorien til The Punisher blir fint oppsummert i en fem sekunder lang sekvens, der Frank og familien hans blir sprengt i småbiter av en bilbombe. Og det er strengt tatt all forhistorie actionpublikummet har behov for. Hevnmotiv er etablert, skummel svenske er skummel.

I motsetning til en del andre sjangerfilmer, er det knyttet en del usikkerhet til de ulike skurkene. Den italienske mafiaen, som i utgangspunktet ble presentert som The Punsihers verste fiende blir angrepet av den japanske Yakuzaen, som viser seg å være hakket verre enn selv de innfødte.

På grunn av dette blir Dolph presentert et vanskelig dilemma. Skal han alliere seg med den onde Franco-familien for å ta knekken på en felles fiende? Yakuzaen har nemlig bortført barna til alle de største amerikanske mafiabossene og holder dem som gisler. Ikke overraskende viser Frank seg som en godhjertet fyr som ikke vil la de uskyldige barna lide på grunn av hva foreldrene deres har gjort.

I filmer som dette er det en lang tradisjon for denne typen oppførsel. På tross av at det åpenbart er en stor svakhet strekker hovedpersonene seg ofte langt på barn og urbefolkningers vegne. Den godhjertede tøffingen virker å være et mål i seg selv i Hollywood. Hva mener Adrian om dette? Tja.. Diskusjonen tas gjerne i kommentarfeltet.

Dommen:
Ollis: starter med en lengre diskusjon om skalabruk og hvor skuffet han var i fjor. Denne gangen var det vesentlig bedre. Denne filmen har alt, dog på en noe cheesy måte. doplh trekker som alltid opp, sammen med et godt antall kills. 70 Adrianer.

Øystein: Filmen har et fint driv og er voldsomt handlingsorientert. Bra kills og renskåret dialog. Rent visuelt var filmen noe døll til tider, samt at det trakk litt ned at det ikke sto noe rent personlig på spill for Dolph. 74 Adrianer.

Andreas: Hadde ikke sett actionfilm på et år og koste seg storveis hele veien. 86 Adrianer.

Kim: Mente filmen var litt platt, en brannfakkel resten av forsamlingen stilte seg undrende til. Mange kills trekker opp, men for stort barnefokus og irriterende rødfarge trekker ned. 68 Adrianer.

Mr. Lax: Dette var den tredje punisher-fimlen han har sett, og mente at denne slett ikke var den dårligste, snarere blant de bedre. Mente rødfargen var kul. 79 Adrianer.

Lasse Kongo: Lite å trekke, annet enn at man fikk vite litt for lite om bakgrunnen for del veldige hevnlysten. 79 Adrianer.

Dette gir altså en sammenlagtscore på 76 Adrianer. Er dette bra i forhold til andre actionfilmer? sjekk ut Filmtoppen da for faen!