Månedens profil: Steven Frederic Seagal. Part I

Mitt utgangspunkt er personlig.

"Steven Seagal" [/sɨˈɡɑːl/]. Så mye mer enn bare et navn. Ordlyden alene maner frem ideer om personlig integritet, jerndisiplin og verdien av knallhard jobbing, samt den uforbeholdne, betingelsesløse kjærligheten som fyller universet og omgir oss alle. Og, selvsagt, tidlig 90-talls action, med alt det måtte innebære av bruddskader på rygghvirvler, nakke og annen knekking av kropp.

90-tallet var en utsatt tid for fanebærere av kompromissløs action. Omsider måtte vel også mr. Steven Seagal bli innhentet av tidsånden. Jeg vet av erfaring av Stevens navn har blitt omtalt med tildels ironisk snert, både av representanter for den gjengse anmelderstand, og i visse lag av den såkalte allmuen. Faktisk har jeg ironisert over fyren sjøl! Dette var før Filmklubben Adrian tvang meg ned foran TV'en for en objektiv vurdering av utvalgte filmskatter. I dag er jeg en omvendt mann. Og Steven Seagals navn skal renvaskes.

Hvordan griper man an en multikunstner av Stevens kaliber? Actionskuespiller, regissør, filmprodusent, forfatter, kampsportlegende, musiker, mystiker, energidrikkgrunder, deputy sheriff, miljøforkjemper, dyreverner, showbiz' kanskje største filantrop de siste tyve år... Listen er uuttømmelig, Seagalogien spenner over et enormt bredt felt. Her får vi bare starte i et hjørne, og jeg velger meg musikken, noe jeg vet står Stevens hjerte svært, svært nær.

Det hele startet...
...muligens i Detroit, Michigan. Det var angivelig her Steven Seagal først kom i kontakt med bluesen, via førstehånds erfaring med noen av sjangerens virkelig store legender. Dette er ihvertfall en gjennomgående påstand i intervjuer Steven selv har gitt, selv om det ikke samsvarer helt med opplysningene om at han gikk på high school i California. Tolv år gammel fikk Steven ihvertfall sin første gitar, og derfra var det ingen vei tilbake.

Fløyelsrøsten
Med årene skulle Seagal utmerke seg på en rekke områder. Men det var altså først i 2005 at den første plata kom, Songs from the Crystal Cave. Mye kan sies om denne plata, og reaksjonene har vært delte. Det er i og for seg forståelig at folk reagerer på denne utradisjonelle potpurrien av sjangre og uttrykksformer. Men så er det jo heller ikke typisk Steven å være tradisjonell, han har alltid varda si eiga veg.

Selv ble jeg slått i bakken av den smøremyke stemmen i åpningslåta Girl it's all right. Og et kjapt søk på internettet viser at jeg er langt fra alene:

"I rushed home, changed into my athletic gear and utility belt and immediately began doing pushups. It was like I was a man possesed. I didn't know it at the time, but this CD harnessed the work ethic, the martial arts prowess and, above all, the stunning handsomness and fashion sense of Steven Seagal into one small package. All that I had to do was press play and I was transformed into the essence of Casey Ryback, ex-navy seal, counter-terrorist expert and environmental mercenary."

"To the sounds of Mr.Seagal I was able to shed my weight and began taking daily showers. I now entertain several women per week, sometimes even several per day. I am making over $5000 a week stuffing envelopes from home. My life has become full of many smiles a day, and I look forward to each day with more anticipation than the last. I owe it all to the inspiring and electrifying work being done each and every day by Steven Seagal."

"I too was in a similar position. I was addicted to heroin when I heard this CD for the first time. It inspired me not only to clean-up, but also to break my drug dealer's legs! I'm a changed man as a result of Steven Seagal's brillant musicianship. To quote The Man himself, "Girl, it's alright." So heavy!"

Selvsagt finnes det også nok av mer balanserte, ja sågar kritiske, anmeldelser der ute. Bare å lete! Songs from the Crystal Cave ble for øvrig aldri sluppet på det amerikanske markedet. Albumet fikk likevel en del oppmerksomhet som følge av at Conan O'Brien anbefalte den på showet sitt. Og plata var visstnok en bestselger på ikke videre spesifiserte "europeiske markeder", skal vi tro Seagals egen hjemmeside. Tror aldri den nådde Norge?

Tilbake til røttene
I 2006 slapp Seagal sitt andre album. Med Mojo Priest høres det ut som Seagal endelig har kommet hjem, og med det har han samlet seg om et musikalsk fokalpunkt vi alle kan være komfortable med.

Musikken kan beskrives som gjennomprodusert, elektrisk chicago-blues, selv om Steven har klart å lure inn noe buddhistisk mystikk på tekstsida (lytt til låta Dark Angel om du ikke tror meg). Mer problematisk er kanskje hans utlegninger om alkoholisme, pengespill, skydevåben og horeri, selv om dette nok må kunne sies å være obligatoriske innslag på en plate innen denne bluestradisjonen. Og hvem vet, kanskje ligger det et skjult budskap om reinkarnasjon og greier og greier her, som bare venter på å bli oppdaget?

Gitarspillet er uansett tøft, ihvertfall for en uhildet lytter. Noen kritikere vil jo alltids rynke på nesen, men iblant er klisjeer faktisk både bare veldig riktig og helt på sin plass. Og B. B. King er visstnok veldig fornøyd med det han har hørt fra unge Steven.

Sagaen fortsetter
Publikum er også begeistret. Steven Seagal har drevet omfattende turnevirksomhet i etterkant av plateslippet. 25.-26. januar 2007 holdt Seagal faktisk konsert på pumpehuset i København. I Norge har han dessverre aldri vært. Men med årlig Bluesfest på Notodden, må det vel etterhvert bli vanskelig å styre unna, skal han sikte seg inn på det europeiske markedet.

Så mens vi venter på Norgesbesøk: Jeg vet det verserer klipp av det norske kultbandet Hurra Torpedo som driver gjøn med Seagal, under et møte på deres USA-turne. Jeg har sett meg gjennom omfattende youtube-materiale, men så langt ikke funnet det. Kjenner du til at det ligger tilgjengelig, nøl ikke med å posten en lenke!

Jeg vet også at det en stund verserte planer om en Seagal-film med blues-tematikk, samt med opptil flere blues-legender på rollelisten. Disse planene finnes antakelig ikke mer. Men filmen bar arbeidstittelen Prince of pistols, og refereres til i ymse intervjuer og nettfora.

Sjekk for øvrig ut denne Seagalology-siden! Knallbra nettressurs. (Seagalology må aldri under noen omstendigheter forveksles med Seagalogy).

Mye mer kunne og burde vært sagt om Steven Frederic Seagals musicmanship. Mitt håp er at denne månedens profil har tjent både som interessant lesning og som inspirasjon til videre utforskning av Steven Seagals meritter, om det så er bak gitaren eller på helt andre områder. Her er det nok å ta tak i, både for den gjengse leser og filmelsker, og for Filmklubben Adrians egne skribenter.