Anmeldelse: Universal soldier (1992) - Overbevisende av universalmannen JCVD

Regi: Roland Emmerich
Spilletid: 102 min
I rollene: Jean-Claude Van Damme, Dolph Lundgren, Ally Walker

Oppskriften på suksess?
Det er noe eget over å gå i en uke og sitre av forventning til en film man ikke aner hva man egentlig kan forvente seg av. Universal Soldier er en sånn type film.

Med en casting som skinner av gullalder-action, et plot like tilsynelatende enkelt som usannsynlig som genialt, samt kinobesøkstall å slå seg på brystet av, skulle både spesifikke sjanger- og mer generelle blockbusterkriterier være innfridd. Men sleng så på et mer tvilsomt sci-fi-stempel, nedlatende sammenligninger med terminator 2 (nødvendigvis negativt?) og en vond rekke halvt- til uoffisielle rett-på-VHS-oppfølgere; kimen til tvil er sådd. Tilsett en hovedrolleinnehaver mest kjent for å gå ned i spagaten, med en uttalt dragning mot klassisk dans og med større interesse for kokain og lettsindig harselas med actionkolleger enn kampteknikker og åndelig vekst, og varsellampene begynner for alvor å blinke. Hvordan skal man forresten tolke en 12-årsgrense i Frankrike?

Fra G.I. i Vietnam til framtidens supersoldat
For å starte på begynnelsen: Vi befinner oss i Vietnam, amerikanske soldater fører en desperat kamp, og soldaten Luc Deveraux (JCVD) lar samvittigheten styre og intervenerer i den initiativrike sersjant Andrew Scotts (Dolph) eget lille folkemord i en landsby et sted i jungelen. De to ender med å ta livet av hverandre, men det amerikanske forsvaret vil det annerledes. Soldatene legges på is, gjennomgår en eller annen form for medisinsk-teknologisk prosess og gjenoppstår så noen tiår senere som en type robotaktige supersoldater, dødelig effektive og på tå hev for å tjene de ansvarlige myndighetene.

Noe gikk imidlertid galt, og både Luc og Andrew bærer med seg traumer fra "dødsøyeblikket" i Vietnam. For Lucs del innebærer dette hjemlengsel, en dragning mot å forhindre drap på forsvarsløse og forakt for Andrews hensynsløshet. Andrew er på sin side besatt av å henrette fiender og svikere, for Andrew ganske relative begreper skal det vise seg.

Vel, the shit hits the fan: en sensasjonshungrig journalist (Ally Walker) roter seg inn i floka og snart er ikke Andrew og Luc robotvenner lenger. Istedet befinner Luc og journalisten seg på en både klassisk og annerledes flukt/roadtrip, med Andrew og en skvadron universalsoldater i hælene.

"En sånn type film"
Skulle ønske jeg kunne si at Universal Soldier ikke er "en sånn type film". Men sett opp mot de hyppige innslagene av mannlig nakenhet, ja så er det vel nettopp det den er. Van Dammes utildekkede (og: i rettferdighetens navn, veltrimmede) bakende har en pussig tendens til å havne i bildets fokus, til både banning, latter og tilløp til trampeklapp (er vi en sånn type klubb?) fra Adrians filmpanel. Antakeligvis finner noen av plottets mer merkelige vrier, som at Luc jevnlig må ligge naken i et kar med isbiter for at ikke hjernen hans skal overopphetes, sin forklaring her: Et behov for å gi franske 12-åringer valuta for pengene, om det nå enten er regissør Emmericks masterplan eller Van Dammes lyse ide, gutten har tross alt førestehånds kjennskap til det kontinental-europeiske kinomarkedet.

Store navn, store skuespillerprestasjoner
Ellers spiller Van Damme mye på en kombinasjon av en naiv boyish charm og lettbeinte onelinere, noe som må sies å fungere særdeles godt. Rollen fremstår som skapt for ham, og dette må være en av Jean Claudes mest troverdige rolletolkninger.

En annen som gjør en overbevisende figur er Dolph Lundgren! Filmen var ikke mange minutter gammel før de første av filmpanelets medlemmer trakk ham frem som en gjennomført filmskurk og en skuespiller som virkelig leverer varene. Noen ble faktisk så satt ut av Dolphs prestasjoner at de tok seg i å heie på skurken.


Ved siden av eminent casting ligger nok filmens største styrke i handling og framdrift. Ved å godta noen uregelmessigheter i plotet kan man heller glede seg over briljante action-sekvenser og fikse killz som avløser hverandre i et forrykende tempo (stykket opp av tidligere nevnte nakenscener) gjennom den ukeslange odysseen i et amerikansk prærielandskap, skildret vekselvis med stor kjærlighet til den amerikanske livsstilen og gjennom en mer hybridsosialrealistisk harselerende kameralinse.

Sluttscore
Hvordan ender det så? Det hele munner ut i en interessant vri og et minneverdig showdown. Slik gode filmer skal. Sett under ett er Universal Soldier spekket med referanser og triks vi gjenkjenner fra både tidligere og senere filmproduksjoner. Det er derfor rimelig å anta at filmens styrker vil tre enda tydeligere frem i lys av dens oppfølgere. Enn så lenge får man støtte seg til Filmklubben Adrians vurdering:

• Mr. Lax: 86 Adrianer
• Andreas: 80 Adrianer
• Lasse Kongo: 81 Adrianer
• Kim: 73 Adrianer
• Ollis: 89 Adrianer
• Øystein 83 Adrianer

Samlet poengscore: 82 Adrianer! Noe som skulle holde til en god plassering på Filmklubben Adrians Filmtoppen.